Helt siden da jeg var en flittig bruker av mIRC, har jeg blitt oppdratt innen uskrevne regler. Når brukergruppene nå utvides, er det ikke en selvfølge at dette rammeverket følger overføres. Det kan derfor være nyttig med klare retningslinjer, eller det som Kuttisme for eksempel kaller leveregler.

Ja, folks egenskap til å organisere seg uten organisasjoner er meget gode når vi ser på Wikipedia, men de henvender seg også i utgangspunktet til en seriøs brukermasse over et seriøst tema (Leksikon).

Vi skal ikke glemme at det finnes mange kontekster og mange dimensjoner ved nettet, som ikke favnes av Wikipedia. Det er ikke problemer å finne dritt på nettet. Som i det virkelige liv tror jeg at det også her kan være greit med enkelte retningslinjer, og det beste hadde vært om folk kunne være seg selv.

En rådgivers rolle er å veilede kunden i riktig retning. Jeg mener derfor at det kanskje skulle vært noen klare retningslinjer for hva som ikke er akseptabelt, i hvert fall i forhold til offentlig sektors håndtering og involvering i sosiale medier. Her må man kjøre en ansvarlig linje, som de kan komme til å forsvare.

Når det lugger som verst i grasrota, er det godt å ha beina godt plantet på bakken. Nytt jungelordtak.

I UK og USA har de hatt sin kvote med ghost-blogging og uetisk bruk av markedsføring innenfor sosiale medier, og disse hendelsene ble regulert innenfra – ikke utenfra. I dette tilfellet er jeg helt enig med Clay Shirky, som understreker folks egenskap å organisere seg uten organisasjoner. Beste eksempel på dette er Wikipedia.

Som profesjonelle, skal vi selvsagt guide våre kunder hvordan de på beste måte kan utnytte sosiale medier i sin kommunikasjonsstrategi med å gi de retningslinjer og lære dem best praksis. Men internett i dag har blitt en avansert og intelligent organisme, som har vist egenskaper å reparere seg selv.

Å utgi seg for å være en person man ikke er, vil vanligvis slå sprekker fort. MEN det bør også lages regler for dette.

Hvem bør i så fall stå opp for dette? Forbrukertilsynet?

Ofte blir fokuset isolert til en aktør. I dette tilfellet er saken kanskje basert på en feilsitering fra DNs side. Poenget er jo at dette foregår, og at man bør lage noen klare linjer på hva som er uakseptabel oppførsel fra kommersielle aktører.

Hvis man ønsker å lykkes langsiktig med sosiale medier så er nok rette tilnærmingen å være ærlig og gjennomsiktig. Kall det gjerne Karma.

På kort sikt kan nok andre varianter sikkert lønne seg. Men ettersom stadig flere bryr seg om hva som skjer på den sosiale arenaen vil slike episoder avsløres hurtigere.

Innen EU har de kommet lenger. Et eksempel “the consumer protection from unfair trading” (regulation 2008 fra UK) sier noe sånt som: “falsely claiming or creating the impression that the trader is not acting for purposes relating to his trade, business, craft or profession, or falsely representing onself as a consumer” eller dårlig oversatt: dersom man utgir seg for å være kunde og egentlig er ansatt i firma i f.eks produktomtale eller bloggkommentarer så er dette straffbart.

Inntil videre er straffen på enten inntil 50 000 i bot, inntil 2 år i fengsel eller begge deler. Det sies også at dersom “sjefen selv” vet om at en ansatt holder på med slik er vedkommende ansvarlig og kan også risikere straff.

Normalt er Norge raskere enn EU-land til å innføre EU-direktiver, men det var ikke tilfellet her. Aldri hørt noen nevne det i Norge, men det er vel naturlig å tro at vi også får noe lignende her.

Løsningen inntil videre kan være at aktørene overvåker hverandre og rapporterer/avslører falsk opptreden.

Ett av mange kjennetegn på sosiale medier er at de over tid overvåker hverandre og at brukerne hjelper hverandre til bedre forståelse for felles interesser. Det inkluderer å avsløre juks og sannhetsfordreininger. Ærlighet varer enda lengre i sosisle medier enn andre steder..

Generelt er trenden at sosiale medier hyppigere enn noensinne brukes til markedsføring og tipsing, noe som også ble dokumentert i eBorger 2.0 rapporten. Derfor ble det også påpekt at staten og offentlig forvaltning bør gjøre grep i den retning.

Forøvrig er “anonymitet” et generelt problem på Internett noe jeg har diskutert i Aftenposten siste ukene (hvor jeg ønsker endring av nettvettregler og fjerning av regelen som fremmer anonymitet som hovedregel).

Anonymitet kan nemlig misbrukes på mange måter, også i markedsførings øyemed. At man utgir seg for å være andre en dem man er. Jeg er derfor enig i førstemann, Tor Odland. Om man ønsker å bruke sosiale medier profesjonelt så bør man benytte eget navn sammen med firmaet man jobber for.